DA MORFAR GIKK PÅ FRIERFØTTER

Av Gøril Evans

Morfar var en sjarmør med krøller. Bror min var en skøyerfant.

Da jeg var fem år flyttet min familie, det vil si mine foreldre, min bror og jeg, inn i nybygd hus. Det ble god plass for oss som inntil da hadde fristet tilværelsen sammen med mine besteforeldre og tante.

Nå ble det til at morfar, som hadde vært enkemann i åtte år allerede, flyttet inn i nyhuset på de ledige rommene på loftet. Morfar jobbet på Hermetikken. Det gjorde forresten halve bygda.   Tidlig om morgenen hev han seg på sykkelen og tråkket av gårde, i all slags vær og føre. Slik gikk noen år i fred og fordragelighet.

Inntil morfar gikk hen og forelsket seg. Hodestups,ifølge han selv.

La oss kalle henne Hermine. Hun var ny i produksjonen på Hermetikken.Hun bodde oppe i åsen, etter en bratt oppoverbakke, en bakke morfar skulle forsere mange ganger i tiden som kom.

Vi i huset hjemme fikk merke denne forelskelsen ganske fort. Vår daglige rytme ble forstyrret. Når morfar kom hjem fra arbeidet ved femtiden, var han stille og rolig som han alltid hadde vært. Han laget sin middag og tok en middagslur etterpå. Alt var som det pleide frem til da. Men så, når klokka rundet syv, ble rutinene snudd på hodet. Da begynte han nemlig å romstere noe storveis over hodene på oss, og i husene på den tiden var det veldig lytt, så vi kunne ikke unngå å legge merke til aktiviteten der oppe.  Da ble det tappet vann i kranen, det smelte i skapdører, osv. Slik sto det på en halv times tid før vi hørte ytterdøra gå igjen, og vi kunne se morfar, hvis vi strakte oss og kikket ut kjøkkenvinduet, hente sykkelen i skjulet, i finfrakken og de nye kalosjene på (han var fullstendig avhengig av disse for ikke å få skoene tilgriset av søle).Morfar hadde alltid vært nøye med sitt utseende, og nå, etter at denne forelskelsen kom over han, var han blitt ekstra nøye. Det må tilføyes at vi ikke hadde de beste veiene på den tiden (det har vi ikke nå heller, forresten), men på den tiden var det bare grusveier, med hull i hull og store søledammer i vårløsninga. Så også denne tidlige kvelden i begynnelsen av mai jeg skal berette om:

Bror min og jeg satt ved hver vår bordende i spisestua og gjorde lekser. Våre foreldre befant seg i salongen, far min leste i avisen og mor mi strikket. Jeg kunne se klokka på kjøkkenet fra der jeg satt. Fem over syv.

Da hørtes et dunk fra loftet.

-Nu e han i gang igjen. Far min kikket opp fra avisa og himlet med øynene.

Mor mi så opp fra strikketøyet.- Æ har hengt opp nystrøkne skjorte tell han i dag, så han har nok førr minst ei uka, sa hun med et tilfreds smil. Det var hun som sørget for at morfar hadde rene klær, og nå i det siste hadde det blitt ekstra mye styr for henne fordi han måtte ha ren skjorte hver bidige kveld han skulle ut.

Så ble det ikke sagt noe på en stund. Jeg strevde med et regnestykke, og bror min satt med nesen ned i leseboka mens det romsterte over hodene på oss.

Nå la jeg merke til at bror min begynte å få det travelt. Han smelte boka igjen med et nervøst drag over ansiktet og la den i ranselen.

-E du ferdig alt? Mor mi så overrasket på han.

-Ja, svarte han unnvikende idet han reiste seg.

Mor mi så ut til å skulle si noe, men før hun kom så langt, hørtes et voldsomt spetakkel ovenfra.

Far min la fra seg avisen. -Men ka e det så står på?

Hele familien skyndte seg ut på gangen.

- Dæven han steike…! Den ene bannskapseden etter den andre kom susende mot oss nedover loftstrappa.

Far min gikk i forveien, fulgt av oss andre. Det vil si, ikke alle, for i det samme hørte jeg ytterdøra smelle i, og det gikk opp for meg at bror min hadde stukket.

Oppe på loftsgangen lå morfar på alle fire i finfrakken på golvet under hattehylla mens han vekselvis slet i kalosjene, rev seg i håret og bannet så det lyste.

Mor mi så strengt på han: -Slutt med det bainnskapet.Ka e det så står på?

Morfar så skrått opp på henne mens han presset fram: -Det e kalosjan, ser er du vel. De sett bom fast. Æ får de ikkje laus.

-Ikkje laus? Far min så dumt på han.

-Ja, akkurat.

-Fløtt dæ!Far min gikk i knestående for å ta kalosjene nærmere i øyesyn. -Nei, nu har æ aldri…- de e jo spikra fast tell golvet, og det e ikkje spart på spikern, ser æ.

Nå må jeg legge til at vi er av en snekkerslekt, så spiker var aldri mangelvare hos oss.

- Å, ka kjæm ho Hermine tell å sei når æ ikkje kjæm som avtalt? jamret morfar. Så rettet han seg opp og så fra den ene til den andre av oss, og han hadde fått noe vilt i blikket som jeg slett ikke likte. -Kor e gutungen?Det var bror min han mente.

-Han for ut. Stemmen min var bare et lite pip, tynnere enn lufta på toppen av Mount Everest.

-Vess det e han så har spikra kalosjan mine…Morfar slet seg i den krøllete hårmanken igjen. Han hadde for vane å gjøre det når han ble stresset, og nå hadde han slitt seg i håret en fire, fem ganger allerede mens vi hadde stått der.

Far min fant fram verktøy og befridde kalosjene fra underlaget. Det tok sin tid, for den som hadde gjort dette arbeidsstykket hadde som sagt ikke spart på spikeren. Og kalosjene var så maltrakterte etter denne behandlingen at de bare måtte kastes. Hva morfar angikk, så var han så alterert etter tildragelsen at han ikke kom seg oppover brattbakken til Hermine den kvelden.

Det hører med til historien at romansen mellom morfar og Hermine tok en brå slutt. Hun var av den mistenksomme sorten, ifølge morfar, og trodde slett ikke på historien med kalosjene.

Bror min innrømmet ikke at det var han som var gjerningsmannen. Ikke før julen kom, og morfar var i godlune en kveld etter at far min bød han på juledram og sigar. Da innrømmet bror min sin brøde.Først ble det dørgende stille i stua, alles øyne var rettet mot morfar.

Han stirret på bror min, og et øyeblikk fikk han dette ville blikket igjen som gjorde at jeg holdt pusten, før det begynte å rykke i munnvikene på han og han klasket seg på lårene, kastet hodet bakover og slo latterdøra på vid gap.